Vi hadde hatt katt i mange år, og sakte men sikkert fant vi ut at vi på et eller annet tidspunkt måtte «oppgradere» til hund. I et par år leste vi om det å ha hund, og om egenskapene til ulike hunderaser, uten å finne ut av hva vi egentlig ville ha. Men så en vakker dag fortalte snekker Ole (svoger) at han hadde møtt en utrolig artig hund på en hus-jobb. Etter litt detektivarbeid, fant vi ut at den tøffe lille røveren han hadde møtt var en cairn-terrier. Vi leste litt mer om cairn, og var ikke lenger i tvil: vi måtte ha en sånn hund!

Så startet jakten på en cairn-valp. Det var ikke så enkelt, for cairn-valper vokser ikke akkurat på trær... Etter en del leting på nettet, endte vi hos Kennel Lachleen i Danmark. De så ut til å ha riktig fine hunder, og en sunn og god oppdrett-filosofi. Men her var ventelisten veldig lang, og dessuten er ikke import fra Danmark til Norge helt rett frem. Heldigvis tipset Kennel Lachleen oss om at en av deres hanner, «Rose Croft Shutterbug», hadde vært på norgesturné for et par år siden. Ett av hans avkom ventet valper!

Dermed bar turen av sted til vestlandet, hvor Kennel Hito holder til. Tispa «Millicent´s Lawinia Rose» var Shutterbug-avkommet vi hadde fått tips om, og hun ventet valper! Hild-Tone og Andor, som står bak Kennel Hito, viste seg å være verdens mest gjestmilde og hyggelige mennesker. Hos dem fikk vi både mat, tak over hodet og godt selskap. I tillegg fikk vi bruke så mye tid vi bare ønsket på å kose med valper og være sammen med voksne cairn. Nå gjenstod det bare å finne ut hvilken valp vi ville ha!

Etter mye tenking sto valget til slutt mellom lubne «Dortmund» og tøffe «Dasher». Det endte med at vi tok med oss «Hitos Dasher» hjem til Skien, den 1. mai 2003. Vår første cairn var et faktum!

Oppdretteren ønsket veldig gjerne at vi stilte ut Dasher, og slik ble det. På et valpeshow i Nesbyen i august 2003 debuterte vi i utstillingsringen. Dasher ble BIM valp, og vi ble bitt av basillen! Siden gikk det slag i slag, inntil Dasher ble norsk utstillingschampion på NKK-utstillingen på Bjerke i 2005. Gjett om vi var stolte!

Høsten 2004 begynte vi å trene agility, rett og slett bare fordi det så gøy ut. Dasher er som oftest veldig treningsvillig, og lærer veldig fort. Det er verre med matfar, han er atskillig tregere... Men når matfar er flink til å motivere, er Dasher en skikkelig racer på agilitybanen.

Vi bestemte oss etter hvert for å gjøre noe «mer» ut av agilitytreningen, og stilte i vår første konkurranse sommeren 2006. Da var matfar ikke flink nok, og Dasher var motivert for alt annet enn agility. Det endte med disk før vi i det hele tatt hadde passert første hinder. En katastrofe!

Men vi gir oss ikke så lett! Vi har bestemt oss for å hevde oss i toppen, så det er bare å jobbe videre. Kanskje 2007 blir det store året for Dasher og Rune på agilitybanen?